Tallak er kommet til en ny fase

Siste kveld og natt har vært en av de tøffeste med samtidig en av de fineste opplevelser jeg har hatt.

Tallak hadde et veldig behov for kontakt i går kveld. Som vanlig tok jeg den høyre hånden hans og vi snakket sammen. På vår spesielle måte. Han var våken og pusten endret seg også. Fra å hatt lange pauser, var den nå plutselig normal. Det var så godt å høre på. Han var så rolig. Ansikten viste ro. Vi gjorde små bevegelser med hånden, klemte mykt, av og til hardt. Av og til helt stille. Jeg sa viktige ting. Han svarte med bevegelser. Øynene hans var åpne hele tiden. Slik gjorde i vi i over to timer. Jeg må ha sovnet etterhvert.

Jeg våkner senere på natten av at Tallak klapper meg ømt på hånden. Øynene hans var åpne. Jeg strevde med å holde tårene tilbake. Dette var magisk. Er han iferd med å komme tilbake til oss?

Det var desverre ikke det. Det var Tallak som ville si farvel til meg. Han må ha visst han skulle videre. Litt senere fikk han smerter i brystet. Vanskelig for å puste. Hadde mye slim han ikke klarte å få opp. Pleierne kom. De ga han medikamenter. Han fikk også noe å sove på. Etter en stund sovnet han dypt med sin hånd i begge mine. Jeg sovnet også etterhvert.

I dag tidlig kom de samme tunge pustelydene. Jeg trodde det var slim, men det var ikke det. Han hadde smerter i hodet. Trykket har økt. Han fikk en stor dose med morfin.

Han sovnet dypt. Jeg tror han vil være i søvnen til han reiser fra oss.

Svein