Stabilt

Det er ingen dramatiske endringer for Tallak. Han får mye smertestillende og sover fortsatt veldig tungt. Pusten er jevn og ingen opphold.

Av og til åpner han øynene, men blikket er tomt. Får heller ikke mye respons i hånden lenger, men jeg prater mye med han. Det tror jeg han synes er fint.

Våre kjære hjelpere på Lovisenberg gjør alt og mer til for å hjelpe Tallak. En har aromaterapi som interesse og idag kom hun med sin egen oljeblanding hun hadde laget hjemme. Den het "Tallaks olje til massasje". Den masserte hun godt inn og så gråt vi begge to sammen etterpå.

For vi har grått veldig mye her de siste dagene. At Tallak plutselig gikk over i den siste fasen har vært vondt å oppleve. Alt blir så veldig nært og virkelig. Det er ingen responsflater igjen på grunn av de sterke medikamentene som skal holde smertene borte.

Men Tallak er ikke alene. Brit, Vibeke, Helge og jeg passer på han hele tiden, med god kyndig hjelp av staben her på Hospic Lovisenberg.

Tallak vil snart forlate vår virkelighet. Når han reiser skal han ikke være alene.

Svein